Ja, hva skal man si? Bortsett fra; fy flate. For et år siden på klokken gikk jeg opp til alteret. Med sommerfugler i magen og lo hele veien frem. Jo, jeg var rørt som bare det – men TQ gråt altså så mye at jeg kunne ikke annet enn å begynne å le. Nei, jeg tror ikke du skjønner. Mamma måtte gi fra seg sitt lommetørkle. Jeg er så heldig som har giftet meg med mannen i mitt liv. Vi er bestevenner. Og for å bare fullføre denne klissete posten; sitter jeg og fårikålen og venter mens han jakter fjellet ferdig for fugl denne helgen. Det er så mange husmorpoeng at jeg fylte ut boken.

Ellers da dere?