Vet du hva? Jeg er så glad for at du noen ganger gir meg et lite spark bak, sender meg mailer og spør etter poster. Det varmer langt inni levra. Så my fellow mamas, etter ønske: permlivet.
Hvordan går det? Selvom hodet noen ganger føles som en bolle med babygrøt, er det overraskende mange følelser og tanker som kommer og går gjennom dagen. Mellom timing og tilrettelegging. Jeg føler meg noen ganger som Egon Olsen – ganske sikker på at mødre hadde klart å gjøre et brekk, mens de skiftet bleie med høyre hånd og underholdt med venstre. For det er vel sånn det er? Det går i ett banka kjør. Vi skal søren meg gi oss selv et nuss på kinnet – om det var mulig – for vi er nemlig nydelig. Vi er esset i ermet, og det er en hedersrolle. Vi er heldig som får oppleve det vi gjør – det er ikke alle som får muligheten. En kjærlighet som er ubeskrivelig, og vi gjør alt i vår makt for å beskytte den lille karamellpuddingen. Jeg skjønner nå at kvinner er noen gærne krigere – for vi hadde gitt alt. Og når det kommer til far, gjør nok han akkurat det samme. De skal få et nuss de og, flere om de vil. For det kan ikke alltid være lett å stå i, stå på og ved siden av. Jeg tror noen ganger det er en større omveltning for de, enn for oss. Hva vet vel jeg. For min del vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten. Man gjør kanskje ikke ting på samme måte, men at de gjør det på sin måte, prøver seg frem og får sin egen greie er intet annet enn rørende.
Dagene går som sagt unna – B henger ikke på latsiden. Jeg tror han har arvet energien min. Han kråler seg igjennom rom og jeg vurderer å sette opp fartsgrenser i svingene. Og jeg tenker; hvis jeg tror jeg har det travelt nå? Tenk hvordan det er når han faktisk begynner å gå. Det å dusje er vel den største utfordringen per dags dato. Det er i såfall med med halve kroppen på innsiden og halve utenfor. Og såpen flyr veggimellom.
Og den ideen om at man ikke skulle sette på ipad eller TV for å holde de rolig i ca 5 min – så er det en gammel skrøne som vi ler av i dag. Daniel Tiger har gjort det faktisk mulig å få i seg en kjapp lunsj eller barbere leggene. Takk Daniel!
Ellers ligger jeg, B og B som regel på lekematten og diskuterer verdens politikk mens vi studerer en rangle opp og i mente. Bellmann tygger som regel på et ben, Bernard tygger på alt han kan finne, om ikke sine egne tær, og mor tygger som regel på en bolle – så ler vi alle mann. Jeg føler det er enklere å underholde han i dag (6,5 mnd) enn hva det var. Han er en såpass nysgjerrig liten mann at han kan finne det meste interessant. Likevel er jeg så glad for å gjøre nye aktiviteter med han – for man føler noen ganger at det kan bli litt mye av det samme? Enten om jeg tar han med på kafé, får besøk av venninner med barn eller babysang – som vi skal prøve oss på til uken. For det å synge er en favoritt. For meg eller Bernard? Nei, det kan du vel spørre om. Vi syns det er nydelig begge to. Eller kanskje han tenker; for guds skyld få den dama til å klappe igjen. Men jeg velger å tro det første.
Og du hei, blessed be the sleep. Jeg snakker egentlig ikke om min egen – for den er et glemt kapittel. Selvom snøen laver ned er den trilleturen som terapi. Frisk luft, musikk, podcast, kaffe og la humla suse. Akkurat nå går det i First Aid Kit (musikk), Tusvik og Tønne og Forklart (podcast) – noe oppdatert på verdensbilde må man vel være. Natten er like uforutsigbar som børsen om dagen. Han sov natten igjennom her om dagen. Vi jublet i kor alle sammen. Kvelden etter våknet han klokken tre og var våken i to timer….så. Han sover riktignok bedre og bedre, så det går absolutt fremover og jeg tror han er inne på noe. Da han ble seks mnd var det akkurat som noe skjedde. Selvom natten er uforutsigbar, er den absolutt mer forutsigbar enn noen gang.
Ironien er vel at i det man føler at man er inne på et spor, så kommer det en tann eller et utviklingstrinn. Det er vel da man skal tenke at det går likevel fremover. For tro meg, selvom vi elsker vårt nye liv har vel alle kjent på diverse midt på natten. Og vet du hva? Det er lov å være så sliten at man feller en tåre, jeg tror det er da viktig å gråte. Har nevnt det før – men tenk på det du får til. Ikke legg vekt på det du ikke fikk til. Og det slo meg her om natten da nesen hans var så tett at smukken ikke satt, og den snørr-blåse-dingsen var bare å glemme; det er faktisk ikke så lenge igjen at man kan stå alene midt på natten og holde han tett inntil seg. Muligheten til å gi han den varmen, tryggheten og kjærligheten. Når man føler at man er den eneste som er våken i verden, så vedder jeg for at mange som leser dette kanskje er våkne samtidig. Så, kunsten å snu de tøffe situasjonene til noe varmt. Det er vel ikke så lett der og da, men verdt et forsøk.
Og du, jeg er ikke alltid så forrykende positiv, noen ganger bare ekstremt positiv. Neida. Jeg har temperament og alt som hører med. Men da jeg mistet søsteren min for fem år siden, ble veldig mye satt i perspektiv. Og det å få barn – som jeg ikke visste før han kom – ble en større ting enn hva jeg kunne forestille meg. Det er vel slik at når man har vært igjennom (og forståvidt ennå) et sjokk og en sorg som er større enn seg selv, så blir perspektivet et annet.
Saken er den; jeg syns du er flink, og det er lov til å synes at en selv er flink. Vi gjør så godt vi kan, sant? Og hvis ikke det er nok, så vet ikke jeg.
God helg.
