
Det er der jeg befinner meg om dagen. Det er en heim noen kilometer til høyre for melkeruta. Jeg kan informere om at det er et endeløst ekko og mye gjennomtrekk her. Dette er populært kalt AMMETÅKA. Jeg ønsket den ufrivillig velkommen forrige uke, og gud som det blåser tvert igjennom – øre til øre. Jeg føler hjernecellene fløy rett ut av vinduet, og nå bekymrer jeg meg for om de noen gang kommer til å finne veien hjem igjen?! Er jeg for alltid blitt en loff?
Jeg sier de merkligste ting, går inn i rom uten at jeg husker hva jeg skal der, glemmer nesten alle avtaler – og ting jeg liksom skal huske på? Eh, glem det a. Ja – det er jo akkurat det jeg gjør?!
Jeg har bedt TQ ta ut vasken av fryseren, hente smukken i do og blant annet fylle opp vannglasset mitt med zalo. Jeg ga han også dødens blikk i et svakt sekund hvor jeg mente han hadde tatt smukken – hvor jeg hadde den selv i munn. Vi er begge enig om at jeg er både søt og snodig.
Det er en ting jeg hittils har klart å holde klart i minne og det er et fly på mandag som tar oss til Venezia. Og siden sist jeg var her inne har jeg vært begravd i jobb og annet som må unna før turen. Derfor beklager jeg for lite lyd i det siste. Men jommen tror jeg at vi kommer i mål. Holdt på å si; det skal bli deilig med litt varme og fint vær?! Ja, så fort glemmer man vel tre mnd med trope. August kom og minnet landet på hvordan det egentlig pleier å oppføre seg. Kanskje Norge testet ut et type rollespill i tre mnd..hvordan det føles å være Bahamas f.eks?
Selvom jeg gleder meg til det høsten har å by på er jeg klar for en uke med kos og 1700 is.
Kofferten er tatt frem. I denne tilstanden jeg befinner meg i tyder det på at innholdet blir kreativt.
God lørdag. Og hvis du lurer på om jeg har en melkeflekk på kjolen, så er det helt korrekt. Det er ingen outfit uten!
Dress: HM